søndag 28. februar 2010

Kviskring - den nye eufemismen?

Ein person eg kjenner godt har ein merkeleg vane. Dei fleste kjenner ho som litt høglytt og særs munter. Ho bruker røysta si, kan ein seia. Men eg har erfart ei anna side ved ho, særleg dei siste åra. Når ho snakkar om noko ho ser på som tabu eller ubehageleg, eller når ho kritiserer nokon eller fortel om noko ho ikkje er heilt for, byrjar ho å kviskra. Kvar gong. Om ho enn er på ein gudsforlaten stad og har ein samtale på tomannshand og det er 100% garanti for at ingen andre på nokon måte kan koma til å høyra, så kviskrar ho.

Eigentleg er dette eit praktisk signal for meg (eller den som høyrer på), fordi eg veit at kviskringa indikerer ei haldning ho har til det ho snakkar om. Då veit eg litt betre korleis eg bør gå fram i samtalen for å unngå krangel, men likevel seia det eg meiner. Problemet er berre at eg periodevis høyrer dårleg, og det er jo lite slagkraft i eit argument som samtalepartnaren ikkje høyrer. Det er òg som regel hovudpoenget som blir kviskra. Utruleg upraktisk.

Uansett. Etter at eg byrja å merka denne vanen hjå denne personen, har eg òg sett det skje eit par gonger på film/tv. Det interessante med det er at det er alltid dei litt pripne, gamaldagse, kritiske og/eller overfølsame typane som kviskrar. Kva er greia? Er det eit litterært verkemiddel? Kan det overførast til røynda?

Teorien min er iallfall at kviskringa er ein slags "self-preservation"-metode, eller ein spesiell type eufemisme (dette har eg nesten skrive særemne om, å lukke). Det kan henda det er litt lettare å kviskra noko skandaløst enn å seia det med vanleg innerøyst. Men funkar det eigentleg i lengden? Burde me ikkje alle heller seia kva me meiner om det me snakkar om? Jo, det tykkjer eg.

torsdag 18. februar 2010

Let's fly away -- aimlessly

Ting som skjer frametter:

I morgon er det framsyning med "Jesus i musikken"-modulen. Det blir gøy. Eg skal vera Bjørn Eidsvåg, Michael Jackson, slave, munk, og fleire andre roller. Eg skal syngja og spela ukulele og drita meg ut.

Eit par timar seinare reiser eg til ein bygd på austlandet med ein veninnegjeng. Me skal aka, eta og tulla. Etter nokre dagar med eit slikt liv, skal eg på ein lang togtur heim. Då skal eg planlegga noko av det andre som skjer frametter.

I mars skal eg på linjetur til Paris og London. Eg gler meg, og eg gruer meg - henholdsvis fordi me skal gjera masse gøy, og fordi me skal vera 16 jenter på storbytur. Slitsamt. Men eg skal ikkje klaga frå no av, for det vert nok kjempekjekt uansett.

Nokså rett etter linjeturen skal eg tilbringa nokre nattetimar i Oslo før eg tek eit grusamt tidleg fly til Amsterdam og så eit til Los Angeles. Der skal eg feira 90-årsdagen til farmor, før eg og fæmlien tar ein liten køyretur rundt omkring i nasjonen vår. Det er på tide.

Så går det nokre veker og VIPS så er det sumarferie (eigentleg tør eg ikkje tenkja slik, men no gjer eg det likevel). Då skal eg på mini-interrail med ho gamle. Me skal prioritera stader me ikkje har vore før, eta mat me ikkje har smakt før, læra nyttige fraser på språk me omtrent ikkje har høyrt før.

Etterpå skal eg jobbajobbajobba og flytta inn på Fjellbirkeland Studentby og gjera meg klar for livet som student. Spanande!

(Forklaring av innleggtittelen: Eg hadde to faner opne, den eine var noko KLM-greier og heitte "Let's fly away", og den andre var ein youtube-video av STS9 og heitte "Aimlessly". Det var ein litt stileg samansetting, tykte eg.)