søndag 28. august 2011

"En svunnen tid"

(Veldig forseinka utfordringsblogginnlegg!)

Når eg høyrer orda "en svunnen tid", tenkjer eg på barndommen. Personleg er eg glad for at barndommen er over. Den har rettnok sin sjarm: Ein kan gjera veldig mykje rart og folk tykkjer berre ein er søt. Ein får veldig stor glede av veldig små ting, og tykkjer det meste er fascinerande. Ein har ingen ansvar, ingen tidsfristar, ingen økonomiske utfordringar. Ein lærer himla fort.

Likevel er eg glad for å vera vaksen: Ein er fri til å gjera nesten kva ein vil. Ein kan ta ansvar sjølv for å få det livet ein sjølv vil ha. Ein skjønar mykje meir. Ein er mykje mindre usikker på alt. Eg trur attpåtil at eg er ein heilt annan person enn eg var som barn. Dei fleste minna eg har frå barndommen er rett og slett vanskelege, og det er godt at så mykje har forandra seg.

Men sidan dette innlegget skal handla om "en svunnen tid" får eg nemna nokre gode minne eg har. Det er jo alltid hyggeleg med slike blogginnlegg.


Bada i sjøen og konkurrera om å hoppa i dei raraste positurane.
Plukka bær og stappa munnen full av dei.
Sjå magiske filmar og leika at ein var med i dei.
Leggja spionasjeplanar utan noko mål, berre for å sjå rare ting.
Eta lunsj oppe i eit tre.
Laga avis for barna i nabolaget.
Dansa med far i stova medan pizzadeigen hevde.
Ta med vener i symjehallen og dikta opp nye leikar.

Det er slike små hendingar eg hugsar og tykkjer er fine. Det er godt å ha dei, iallfall.

lørdag 20. august 2011

Eg elskar fadderungane mine.

Dei siste dagane har eg stort sett tilbrakt saman med ein gjeng lingvistikkspirer. To av dei er, som meg, andreårsstudentar og fadderar. 12 av dei er fadderungar og fantastiske. Det er INGEN i faddergruppa eg ikkje diggar. Dei er rebelske, sjølvsikre, heite, søte, hilariøse, sta, entusiastiske, mystiske, nerdete, uforutsigbare, diggbare og dritrare. My kind of gang.

Med desse folka kan eg diskutera språkpolitikk, høyra på jazz, klaga på dårleg vin, dansa (om enn litt nølande), synga med på songar me eigentleg ikkje likar at me likar, spela kortspel ingen kan reglane for, stå lenge i kø og aldri tenkja at det er keisamt, ta følge heim og bli forholdsvis edru på vegen...

Går det an å vera fadder neste år òg? :P

torsdag 11. august 2011

Kva er greia med visittkort for konfirmantar?

Eg er blitt utfordra. Eg må skriva noko. Eg har fått eit tema. Temaet er rart.

Temaet er altså: "Kva er greia med visittkort for konfirmantar?" Eg veit ikkje kven det er som har gitt meg dette temaet. Men tusen takk, og ikkje ta det personleg om eg ikkje lever opp til forhåpningane dine.

Eg har aldri visst at det fanst visittkort for konfirmantar, let alone at det var ei greie. Så eg måtte googla det. Då fann eg mellom anna dette. Det fyrste som slår meg er: Desse ser meir ut som "sjå-me-har-fått-baby"-kort enn noko som helst som har med konfirmasjon å gjera. Men babybilete er alltid koseleg, så nuvel. Så ser eg at teksten på korta består av namn, telefonnummer og epost. Hmm. Okei, så det er faktisk visittkort, og ikkje invitasjon eller takkekort? Jaha. Okei. Kva bruker ein dei til?

Truleg har mykje forandra seg sidan eg var konfirmant. Det er jo seks år sidan. Ærleg tala er det blitt eit litt tåkete minne. Eg gjekk på Alpha-kurs der presten snakka om viktige ting og ingen høyrte etter. Me reiste til London og sov i ei kyrkje og eg blei forelska i ein medkonfirmant med atferdsproblem og litt sånn. Me kledte oss i kvite kappar ein dag i mai og knelte og veninna mi på 18 sa eg knelte fint. Venene til foreldra mine fylte huset og åt kjøt og tok bilete av meg og eg blei trøytt av å smila. Venene mine kom bort seinare på kvelden og eg hadde fest i garasjen og veninna mi på 18 overtydde meg om at eg kom til å finna kjærleik til slutt og litt sånn.

Eigentleg blei eg berre konfirmert fordi det ville vore himla rart om eg ikkje gjorde det, sidan eg hadde meldt meg inn i kyrkja på eige insj nokre få år tidlegare. Somme av venene mine konfa seg for gåvene og pengane. Det gjorde ikkje eg, for å seia det sånn. Eg hadde ingen norsk slekt som sendte pengar. Eg hadde amerikansk slekt som sendte kort. Det var veldig, veldig hyggeleg av dei, for eg veit ikkje om dei eingong heilt visste kva konfirmasjon var. Likevel: Eg er ikkje stolt av dette, men eg var litt bitter. Dette heng framleis litt igjen når eg høyrer om folk som framleis har konfirmasjonspengane sine på sparekonto. Men men.

Konfirmasjon er ei rar greie i seg sjølv. Nesten ingen gjer det av religiøse grunnar lenger, så eg skjønar ikkje heilt vitsen. (Teorien min per no er at norske besteforeldrar berre treng ein merkedag for å skjemma bort barnebarna sine.) Så det der med visittkorta er kanskje eit minimalt mysterium i den store konfirmasjonsrelaterte samanhengen.