tirsdag 26. oktober 2010

You think you've seen the sun, but you ain't seen it shine.

Av og til les eller høyrer eg folk sørga over kor god fortida var og over at ting aldri vil bli det same i framtida. Eit døme: "Skogturer og måltider og togturer som aldri blir det samme som da du var barn" (Eskeland, Filologen nr 3 2010). Eit anna døme: "Folkehøgskuleåret var det beste året i livet mitt" (mange, mange kjelder). Dette gjer meg trist. Ikkje fordi eg ser på framtida som håplaus og keisam. Tvert imot! Eg tykkjer det er kjempetrist at så mange tenkjer at dei allereie har levd den beste tida i livet sitt.

Sjølv har eg ein ambisjon om å leva eit endå meir meiningsfullt og morosamt og fargerikt liv i framtida enn eg har til no. The best is yet to come! håpar eg. Eg vel iallfall å ha den haldninga i staden for å lengta tilbake til ei fortid som eg ærleg talt ikkje hugsar på ein så romantisk måte som mange gjer. (Mykje bra har skjedd, men barndommen var ikkje problemfri.)

Ja, folkehøgskuleåret var fantastisk, og eg veit at eg aldri vil ha eit slikt år igjen. Men eg nektar å finna meg i at eg aldri vil ha eit like bra år igjen. Eg har iallfall planar om å leva så lenge eg lever! Kva med deg?

onsdag 20. oktober 2010

Haust i hovudstaden

Allereie har eg fått visse av symptoma på haustdepresjonen. Nesten alltid litt trøytt, held meg mykje innandørs, lite appetitt. Om sommaren trur eg alltid at eg er overfølsom mot lys, men om hausten merkar eg på kroppen kor lite lys det er.

Likevel er eg ikkje haustdeprimert. Ikkje slik eg plar bli. Der er ting ved denne hausten som gjer han uthaldeleg. Her og der, no og då, finn eg små augneblink - små lysmagnetar - som klistrar lyset til meg og gjer at eg orkar mørkret og kulda.

Kva er dine lysmagnetar?